Gjestekommentar: Tidstyvene

«Tidstyver» kalles de som står i veien for utbygging av veier, bolig- og hyttefelt, gruver og kraftproduksjon. Men er det de som vil bygge ut som eier tiden? Kanskje tidstyven egentlig er en Robin Hood?

Søkkunda er ei sideelv til Glomma i Stor-Elvdal. Søkkunda renner fra Hemmeldalen naturreservat gjennom den vakre Myklebysetra og videre gjennom flere imponerende juv. Her har grunneieren fått konsesjon til å bygge to nye kraftverk.
Søkkunda er ei sideelv til Glomma i Stor-Elvdal. Søkkunda renner fra Hemmeldalen naturreservat gjennom den vakre Myklebysetra og videre gjennom flere imponerende juv. Her har grunneieren fått konsesjon til å bygge to nye kraftverk. (Foto: Kjetil Skogen).

Av Kjetil Skogen – innlegget ble først publisert på Harvest.as.

(Kjetil Skogen er sosiolog, forsker og naturverner med et særlig sterkt engasjement for naturen i Hedmark. Aktiv i Naturvernforbundet i Elverum og Åmot, som sliter med mange tunge utbyggingssaker. Lidenskapelig fluefisker, med en forkjærlighet for Rena, og pusler også litt med naturfotografering. )

Vi hører for tida et kor som stadig tiltar i styrke: Det ropes på raskere og mer effektive beslutningsprosesser i utbyggingssaker, slik at nødvendig utvikling ikke stopper opp.

Les: Intensiverer kampen mot tidstjuvane

Jan Tore Sanner messer om «tidstyvene», meningsløse byråkratiske ritualer som bare skaper trøbbel for godtfolk og gjør at nye veier blir forsinket. Tidstyver – det høres nesten ondskapsfullt ut. Som noe fra en gammel science fiction-roman, eller Harry Potter. Men, vent: Alle tyver er vel ikke onde, hva om noen tidstyver gjør som Robin Hood, stjeler fra de rike og gir til de fattige?

Kanskje Jan Tore Sanner egentlig er sheriffen av Nottingham, som står på de mektiges side?

Den tida som «stjeles» fra noen – la oss si noen som gjerne vil demme opp en elv eller bygge ut et hyttefelt – kan jo komme andre til gode. Dessuten, forutsetningen om at det er utbyggingsinteressene som eier tida og som kan bli offer for tyver, er jo ikke akkurat nøytral. Hvorfor er det ikke like mye Fylkesmannens tid, som Statkrafts eller Olav Thons?

Når Fylkesmannen og Miljødirektoratet bruker tid og gjør en grundig jobb, er det ikke «særinteresser» de ivaretar – selv om dette ordet ofte brukes demagogisk av de som vil ha fart i sakene. Tvert imot. De ivaretar overordnede nasjonale hensyn, nedfelt i landets lover. Og ikke minst kan de gi stemme til dem som kommer til kort i beslutningsprosesser som ofte fortoner seg ganske ugjennomtrengelige.

Les: Kasteballar i politikken

Elva Hovda renner gjennom flere vakre bekkekløfter, som er en truet naturtype i Hedmark. Grunneierne ville bygge ut elva, men NVE sa nei. Nå har utbyggerne sendt en modifisert søknad.
Elva Hovda renner gjennom flere vakre bekkekløfter, som er en truet naturtype i Hedmark. Grunneierne ville bygge ut elva, men NVE sa nei. Nå har utbyggerne sendt en modifisert søknad. (Foto: Kjetil Skogen)

Dessuten, hvis kontrollinstansene bruker tid på å vurdere en utbyggingssak, får også andre mer tid på seg. Ofte er det noen som virkelig trenger det. Utenfor de etablerte maktstrukturene er de fleste både uerfarne og ukomfortable med den arbeidsformen som kreves i utbyggingssaker, som kan være både trøttsom og stressende.

Det er vanskelig for frivillige å delta i mer og mer profesjonaliserte beslutningsprosesser. Her skal man matche ressurssterke næringsaktører, overbetalte konsulenter og mannsterke offentlige etater. Verst stilt er lokale grupper som brenner for å ta vare på et naturområde eller en elv, men som er uten ressurser og støtte fra nasjonale organisasjoner.

Les: Samlar kreftene i Straumsundet

Sivilsamfunnet, som eller hylles hemningsløst av politikere som er motstandere av en sterk stat, spilles ut over sidelinja etter alle kunstens regler. Og makta rår, enten den er lokal eller sentral, privat eller offentlig.

Det er sterke krefter som presser på for å trimme statlige regelverk og vingeklippe offentlig byråkrati. Det meste som står i veien for utbygging av veier, bolig- eller hyttefelt, gruver og kraftproduksjon bør vekk. Flere politiske partier har meldt seg på, men den nye regjeringen vil selvsagt gå lengst. Den har gjort dette til ett av sine satsingsområder, i tråd med en generell målsetting om å «redusere byråkrati».

Det virker logisk å forenkle regler for bygging av utedo og lekehus, og slike eksempler har blitt brukt i debatten. Men det er ikke dette det egentlig handler om. Det er tunge økonomiske interesser som skal prioriteres, ofte framstilt som felles nasjonale anliggender som forpurres av byråkrater som sies å representere særinteresser (som framtidige generasjoners livsmiljø…).

En måte forenklingen skal skje på, er å overføre mer myndighet til kommunene, og svekke statlige organers innsigelsesmyndighet. Fordi lokalt selvstyre er mest demokratisk, og at en ikke må hindre lokale initiativ som kan skape «verdier». Og så skal hverdagen gjøres enklere for oss alle, får vi vite.

Men viktigst er nok dette: Man har erfart at kommunene gjerne er mer medgjørlige og utbyggingsvennlige enn de brysomme forvaltningsorganene, særlig hvis ikke frivillige organisasjoner og aksjonsgrupper får forstyrre prosessene for mye. Og det greier de ikke, om tempoet i allerede svært krevende og fremmedgjørende prosesser skrus opp.

Verken på lokalt eller nasjonalt nivå er representativt demokrati en perfekt avspeiling av alle legitime interesser. Det vil preges av styrkeforholdet mellom interessegrupper og ulike maktkonstellasjoner. I et demokratisk samfunn må folk derfor delta i, eller i hvert fall påvirke, beslutningsprosesser på flere måter enn ved å stemme ved valg, og det må finnes mekanismer som ivaretar overordnede hensyn og interesser som ofte faller igjennom i en vanlig politisk beslutningsprosess. Dette er ikke udemokratisk, men helt nødvendige komponenter i et fungerende demokrati, og det er sivilsamfunnets viktigste funksjon. Men sivilsamfunnets ulike aktører har svært ulik mulighet til å nå fram til det som ofte kalles «beslutningstakere», og svært ulike ressurser å sette inn.

Les: Seks blåblå kutt i lokaldemokratiet

De som vil ha mer lokalt selvstyre når det fremmer utbygging og raske prosesser, er mot det samme selvstyret når det fører til forsinkelser eller nei til utbygging. Politikere fra utbyggingskåte partier (og det er de fleste) kritiserer i skarpe ordelag kommunestyrer som stikker kjepper i hjulene for veiutbygging (E18 gjennom Ås er ett eksempel).

Norges vassdrags og energidirektorat (NVE) viser til sitt mandat fastsatt av Stortinget og overkjører nå flere kommunestyrer som har sagt nei til vindkraftutbygging. Men i tilfeller der NVE har nektet konsesjon i tråd med lokale vedtak, har vi sett desentraliseringspartiet Høyre starte lobbyvirksomhet for å få Olje- og energidepartementet til å overkjøre både NVE og lokaldemokratiet.

Hvis et kommunestyre sier ja til kraftutbygging og nye digre bolig- eller hyttefelt i sårbare naturområder, noe som dessverre ofte skjer, er det derimot applaus og klapp på skulderen. Det kan ikke være vanskelig for noen å se et mønster her. Det er derfor vi trenger en rettskaffen tidstyv, som kan drive litt oppholdende strid så vi andre også kan få slippe til.

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s